Kashmir – en tragisk og uløst konflikt.
Av Kjell Magne Bondevik, leder av Oslo Senter
Konflikten om Kashmir har vart siden avslutningen av det britiske kolonistyret og opprettelsen av statene India og Pakistan. Konflikten, som har pågått i 70 år, faller i stor grad utenfor det internasjonale samfunnets søkelys. Folket i Kashmir lider.
Det internasjonale samfunnet, Norge inkludert, må se sitt ansvar for å igangsette nye forsøk på å bringe partene sammen til fredsforhandlinger.
Under et besøk på pakistansk side av Kashmir nylig, fikk jeg et levende inntrykk av det kashmirske folket sine lidelser. Det ble også tydelig , hvordan konflikten bidrar til et stadig mer negativt forhold mellom atomvåpenmaktene India og Pakistan. I dag er Kashmir delt mellom de to landene med en «kontroll-grense», med begrensede muligheter for å passere denne.
Væpnede konflikter
Det har vært mange væpnede konflikter opp gjennom årene. Siden konflikten brøt ut har FN hatt en militær observasjonsgruppe i Kashmir (UNMOGIP), og har vedtatt resolusjoner som blant annet gikk inn for folkeavstemning i området om dets fremtidige status. Flere alternativer kan tenkes: Et uavhengig Kashmir, status quo, tilhørighet til India eller tilhørighet til Pakistan. Det har vært gjort flere anstrengelser for våpenhvile og fred. Etter en indisk-pakistansk krig i 1972, ble Simla-avtalen inngått, og som i praksis førte til den kontroll-grensen vi har i dag.
I de senere årene har det igjen vært flere militære trefninger hvor landene gjensidig har beskyldt hverandre for terror og for å sende militære styrker over grensen og inn i det andre lands områder av Kashmir.
Under mitt besøk på pakistansk side, besøkte jeg to flyktningeleire og møtte mennesker som hadde flyktet fra den indiske siden av Kashmir over til til den pakistanske, da de mente de ble diskriminert og forfulgt.
Fredsinitiativ
I 2003 tok daværende president Musharaf i Pakistan initiativ til en politisk løsning gjennom en 4-trinns tilnærming til konflikten uten å insistere på en folkeavstemning: India og Pakistan skulle starte en dialog, erkjenne Kashmir som et sentralt konfliktområde, eliminere de punktene som var uakseptabelt for India, Pakistan og befolkningen i Kashmir, og søke en løsning som var akseptabel for alle partene. To måneder senere ble det våpenhvile, møtene på høyt politisk nivå fortsatte, og journalister fikk krysse grensen til Kashmir for å rapportere om forholdene der.
Til tross for at samtalene så ut til å føre til en viss enighet mellom partene ble forholdene igjen forverret ved et terrorangrep i Mumbai i 2008, da det var mistanke om at terroristen kom fra Pakistan. Et nytt fredsinitiativ ble tatt i 2012 mellom president Zardai (Pakistan) og statsminister Singh (India), men lyktes ikke. Igjen har vi sett nye tilfeller av vold, og mange sivile er drept og skadet.
Nytt initiativ
Til tross for dette ytres det ønsker både fra pakistansk og indisk side om å finne en fredelig løsning. Det kan tas utgangspunkt i de byggestenene som allerede har blitt lagt i tidligere samtaler, noe som kan lede til en fredelig løsning som både folket i Kashmir, India og Pakistan kan enes om.
Folket i Kashmir må få sin selvbestemmelsesrett. De sentrale menneskerettighetene, som ytrings- og forsamlingsfrihet, må respekteres. Det er bekymringsfullt at unge mennesker tyr til vold for å fremme sitt syn.
Det er påkrevd med et nytt internasjonalt initiativ, helst fra FN, for å finne en politisk løsning på konflikten.
Det er elementer å bygge på uten nødvendigvis å kreve folkeavstemning, blant annet de fire elementene presentert av tidligere president Musharaf. Norge kan, og bør, ta til orde for nye fredsforsøk.