President Obamas entreprenørskapsinitiativ bør inspirere oss til å tenke større.
AV MAHMONA KHAN
Den siste tiden har flere her hjemme i Norge tatt til orde for integrering på amerikansk vis. Bakgrunnen for dette er en generell oppfatning om at den amerikanske integreringspolitikken eller mangel på en sådan fører til bedre integrering. I USA kan for eksempel innvandrerne som kommer til landet ikke bero på noen andre enn seg selv. De må selv ta ansvar for å skaffe seg arbeid, lære seg språket og bli kjent med landets normer og regler.
Denne politikken ser ut til å virke i stor grad, men hva som skjer med dem som ikke makter kravene vet vi lite om. De som mangler de rette forutsetningene, eller har etablert seg og likevel mister levegrunnlaget på grunn av helse eller økonomiske nedgangstider, fanges ikke av noe sikkerhetsnett når de faller utenfor. Fallhøyden kan derfor være stor og fallet ganske brutalt for dem som allerede er mest utsatt.
Under Obamas møte om entreprenørskap nylig fikk jeg imidlertid også bekreftet at den amerikanske modellen virker for noen. USAs handelsminister Gary Locke er et godt eksempel på at den amerikanske drømmen eksisterer. Hans bestefar flyttet til USA fra Kina og hadde vaskejobb, Lockes far var en kjøpmann, men sønnen Gary Locke utdannet seg til å bli jurist og guvernør i delstaten Washington før han ble utnevnt til å være handelsminister for Obama. Sånne som Locke er ikke alene. Amerikanerne med ulik etnisk bakgrunn er tallrike både i regjeringen, det øvrige statlige apparatet og ikke minst i organisasjons- og næringslivet.
Frank F. Islam er blant de vellykkede innen det amerikanske næringslivet. Mannen er entreprenør og investor og god for flere 100 millioner dollar. Når jeg spør ham om det er vanskelig å være «svart» i USA, ler han og svarer: «Vi har en svart president, i hvilket annet vestlig land ville det vært mulig?» Landet har flere forbilder som ham, både kvinner og menn i alle sektorer og bransjer. Du ser dem ikke bare på mellomnivået, men også som lederskikkelser.
USA er i langt større grad et samfunn som interesserer seg for hva du bringer til bordet og er mindre interessert i hvilket navn, bakgrunn, religion eller farge du har. Kompetanse, dyktighet og arbeidsevne er den eneste valutaen som teller.
Selv om man kan bli blendet av de gode eksemplene er det vanskelig å se forbi de store økonomiske og sosiale forskjellene, spesielt blant amerikanere med en minoritetsbakgrunn. Likevel er det på et vis lettere å forsone seg med denne virkeligheten når man ser at flere lykkes. For der du ser svarte amerikanere i lavtlønnet arbeid, ser du også noen i en overordnet stilling. Spranget er stort, men det er der. Det er denne synligheten, deltakelsen på alle nivå som styrker landets demokrati og det amerikanske «vi».
Foruten likere muligheter, virker synet på religionsfrihet også samlende. Til tross for at USA er en sekulær stat, er samfunnet gjennomgående kristent og svært tolerant til andre religioner. Ingen hever et øyebryn hvis gud blir nevnt, og jeg la merke til at gud underlig nok også var til stede i mange underholdningsprogrammer, samtaler, nyheter – ja, til og med i reklame. Det er med andre ord lettere å ha en tro i USA, også fordi landet har en lang migrasjonshistorie og menneskene har lært seg å leve side om side til tross for ulikheter.
I forkant av entreprenørskapsmøtet i Washington var jeg usikker på hva dette initiativet fra Obama skulle lede til. Ut ifra det som stod på programmet, lignet det et hvilket som helst annet entreprenørskapsmøte. Det eneste som skilte det fra andre, var intensjonene om å virke brobyggende mellom USA, vesten og den muslimske verden. Ideelle organisasjoner, akademikere, store og små, men viktige entreprenører deltok sammen med tungvektere som Google, Yahoo, Microsoft, Rockefeller Foundation, Kauffman Foundation og en rekke amerikanske universiteter. De snappet opp potensielle samarbeidspartnere, og det ble delt ut flere stipend fra universitetene.
Møtet med mennesker som har gjort sitt brennende engasjement til karriere for å takle samfunnsproblemer, økonomiske og sosiale utfordringer var inspirerende. Særlig sterkt inntrykk gjorde de kvinnelige entreprenørene som kom helt fra Afrika, Midtøsten og Asia: Indonesiske Tri Mumpuni iverksatte et karbonfri hydrogensystem som har gitt over 50 landsbyer i Indonesia elektrisitet. Prosjektet hun startet opp i 1992 kan forandre livet til flere millioner mennesker, hvis modellen blir løftet opp slik hun ønsker. Den palestinske studenten Waed al Tweel startet et eventbyrå som et skoleprosjekt. Hun vant først en pris for beste studentfirma i Palestina, og senere også i den arabiske regionen. 23-årige Masooma Habibi fra Afghanistan omgjorde brødrenes lille elektrikervirksomhet til et selskap med 22 ansatte, alle menn. Hennes daglige kamp for å drive dette firmaet som en ung kvinne, rørte meg langt inn i hjertet.
Etter møtet har jeg brukt tiden til å samle tankene, og jeg forstår først nå hvorfor det var riktig å ha entreprenørskap som tema: Gjennom hele menneskehistorien har handel vært det viktigste bindeleddet mellom kontinenter, land og mennesker. Felles mål for dette samarbeidet er å få til en økonomisk og sosial utvikling som skaper en større balanse, en sikrere og tryggere verden. Jeg ser på Obama-initiativet som et skritt nærmere et større fellesskap. Et «vi» som ikke bare defineres ut ifra nasjonale grenser eller deler av verden, men et «vi» som favner alle.
Det er en fin tanke, men det er lenge igjen til vi er der. Mens Tyrkia og trolig flere andre tar stafettpinnen og huser de neste entreprenørskapsmøtene, er jeg tilbake i hjemlandet mitt med store forhåpninger om at vi skal klare å komme videre i debatten om det å være norsk og det å bli en del av det store fellesskapet. Ansvaret for å lykkes er gjensidig, det ligger ikke bare hos det norske samfunnet, men også hos nordmenn med minoritetsbakgrunn. Det er først når samfunnet slutter å ekskludere og når de med minoritetsbakgrunn innser at de ikke kan velge å stå utenfor fellesskapet, at vi kan komme videre. Et sterkere «vi» innad speiler en sterk nasjon utad og er forutsetningen for at vi kan strekke oss mot et større fellesskap utenfor landegrensene. (kilde: Klassekampen)
