Fakta om Pakistan


Hovedstad: Islamabad
Største byer: Karachi, ca 13 mill., Lahore 8 mill., Faisalabad 3,5 mill., Rawalpindi/Islamabad ca 3 mill. og Peshawar ca 2 mill.
Språk: Engelsk er administrativt språk, urdu lingua franca. Ellers: punjabi, sindhi, balochi og pashto.
Flateinnhold: 803 943 km2
Folketall: Anslått til ca 162 mill. Punjabere utgjør godt over halvparten, og er den største etniske gruppen. Andre større grupper er sindhis (13 %) og pakhtunere (8,5 %). Det er nærmere 3 mill. afghanske flyktninger i Pakistan, de fleste i NWFP.
Befolkningsvekst: Anslås til å være blandt den høyeste i verden, ca 3 %. (Offisielt opplyst til 2,03 %).
Medlem av følgende internasjonale/regionale organisasjoner:
  • FN – medlem siden: 30. september 1947
  • WTO – medlem siden: 1. januar 1995
  • OIC – medlem siden: 1969
  • SAARC – medlem siden: 8.desember 1985

Pakistans historie


Dagens Pakistan deler sin historie med India. Området ligger mellom Midtøsten og Indusdalens silvilisasjon og grenser til Sentral-Asia. I antikken ble Pakistan erobret av mange grupper, blant andre perserne, grekere, gresk-bactrianere, kushaner, hunere og skythere. Pakistan er delvis separert fra resten av subkontinentet av Kutchranden og den 800 km lange Thar-ørkenen, derfor gikk ikke mange av disse gruppene inn i moderne India.

Aleksander den Store nedkjempet Porus ved Slaget om Hydaspeselven (nær dagens Jhelum i Pakistan) og erobret mye av Punjab. Greske kolonister slo seg ned ved Khyber-passet og i Punjab. Seleukidene styrte området frem til den østlige delen rev seg løs og dannet det gresk-bactriske kongedømmet i det 3.århundret f.Kr. Islams fremvekst så ankomsten til arabere og sentral-asiatiske tyrkere. Sufismen spredte seg fra Sentral-Asia som appellerte til den buddhistiske befolkningen i Pakistan. Gradvis ble befolkningen omvendt til islam. Fra midten av 1500-tallet ble Pakistan del av mugal-riket som for en tid hadde hovedstaden i Lahore.

Britene erobret mesteparten av Pakistan i midten av det 19.århundret og det forble del av Britisk India inntil 14. august 1947. På begynnelsen av 1900-tallet begynte en bevegelse å ta form som ønsket å opprette en egen stat for muslimene i Britisk India. Blant de første som krevde en egen muslimsk stat var forfatteren og filosofen Muhammad Allama Iqbal som i en tale til den muslimske liga i 1939 sa at han følte en separat nasjon for muslimene var essensielt i et ellers hindu-dominert subkontinent. Sindh-forsamlingen gjorde det til et krav i 1935 i en resolusjon.

I 1940 kalte Qaid-E-Azam Muhammad Ali Jinnah (bilde til venstre) sammen en generalforsamling i Lahore for å diskutere situasjonen som oppstod da regjeringen i Britisk India sluttet seg til andre verdenskrig uten å rådføre seg med de ikke-britiske lederne. Generalforsamlingen ble enige om en resolusjon som også sa at «de områdene hvor muslimer er i flertall som i det nordvestlige og østlige sonene av India burde utgjøre uavhengige stater hvor de konstitusjonelle enhetene skal være autonome og suverene».

Navnet ble satt sammen av den muslimske nasjonalisten og Cambridge-student Choudhary Rahmat Ali. Han så på navnet som et akronym laget av navnene til muslimene i sør-Asia. P for Punjab, A for de afghanske områdene, K for Kashmir, S for Sindh og tan for Baluchistan. En «I» ble senere lagt til den engelske utgaven for å lette uttalen. Senere fanget en også de persiske betydningene fra ordene «pak» (ren) og «stan» (land eller hjem) som dermed ga betydningen «de renes land».

Da britene gav uavhengighet i august 1947 sluttet de to landene seg til det britiske samveldet som selvstyrende områder. I dagene med uavhengighet migrerte mer enn to millioner mennesker over den nye grensen og mer enn 100 000 døde.

Pakistans uavhengighet ble vunnet gjennom en demokratisk og konstitusjonell kamp. Selv om landet har hatt delte erfaringer med parlamentarisk demokrati, har Pakistan vendt tilbake til denne formen for styre. Pakistansk politisk historie er delt inn i vekslende perioder med autoritære militærregimer og demokratiske sivile/parlamentariske valgte regjeringer. I tillegg har Pakistan konstant vært i konflikt med India over territoriet Kashmir og til tider med Afghanistan over Durand-linjen.

Områdestatusen opphørte i 1956 da landet fikk sin grunnlov og ble erklært som den islamske republikken Pakistan. Men militæret tok kontroll i 1958 og holdt makten i 10 år. Feltmarskalk Ayub Khan ble valgt til president og forholdet til USA vokste seg sterkere. I 1965 brøt det ut krig med India over Kasjmir og Kutchranden som varte fra april til september. Etter et nasjonalt opprør i 1969 trådte Ayub Khan til side og ga makten til general Yahya Khan som lovte å gjennomføre valg på slutten av 1970.

Fra 14. august 1947 til 1971 bestod landet av to deler, vest Pakistan og øst Pakistan, geografisk separert med over 1600 km med India mellom områdene. Valget viste at landet var tydelig delt i to. I øst hadde Awami ligaen ledet av Sheikh Mujibur Rahman vunnet flertall i nasjonalforsamlingen med 169 av de øst-pakistanske representantene, men hadde ikke fått noen fra vest Pakistan, hvor Pakistans Folkeparti ledet av Zulfikar Ali Bhutto vant 85 representanter. I vest nektet Bhutto å la Mujibur få makten, og Mujibur svarte med å oppfordre til sivil ulydighet. Det hele endte med at major Ziaur Rahman, en dekorert bengalsk krigsveteran, erklærte Bangladesh for uavhengig på vegne av Mujib som hadde måttet flykte til India. En geriljakrig brøt ut og varte i ni måneder.

India støttet bengalske frihetskrigere med trening og våpen, og da Pakistans hær begynte å bli svekket og trett av geriljakrigen slo India til 6. desember 1971 med et massivt angrep inn i øst Pakistan. I undertall og overrumplet overga den pakistanske hæren seg til India 16. desember i en av de største overgivelsene etter andre verdenskrig, nesten 90 000 soldater ble krigsfanger. Resultatet var opprettelsen av den nye nasjonen Bangladesh, og Yahya Khan trakk seg som president etter ydmykelsen.

I 1988 ble Benazir Bhutto den første kvinne til å lede et muslimsk land da hun ble statsminister i Pakistan. Hun ble også gjenvalgt i 1993, men måtte gå av i 1996 pga en korrupsjonsskandale.

Pakistan var fra 1999 styrt av et militærgeneral president Pervez Musharraf. Etter terrorangrepet 11. september 2001 har landet stått sentralt i et spenningsfelt med religiøst motiverte aktivister, særlig etter å ha inngått politiske og militære allianser med USA. President Musharrafs provestlige politikk var omstridt i Pakistan og ellers i den muslimske verden. Etter urolighetene rundt drapet på Benazir Bhutto og det påfølgende valget i 2008, ble Musharraf truet med riksrett dersom han ikke gikk av frivillig, noe han til slutt gjorde 18. august 2008. I det påfølgende presidentvalget vant Asif Ali Zardari fra Pakistans Folkeparti en overlegen seier.