FOR FØRSTE GANG siden grunnleggelsen av den pakistanske staten i 1947 får landet nå oppleve at en demokratisk valgt regjering blir avløst av en annen folkevalgt regjering etter en fullført periode.
At pakistanerne måtte vente på et slikt maktskifte helt til 2013, forteller mye om demokratiets problemer med å slå rot i et land der politikken så ut til å være fastlåst i en evigvarende veksling mellom sivile regjeringer og militært styre. Derfor det virkelig en glede å se at det demokratiske systemet fungerer.
EN ANNEN god nyhet er den høye deltagelsen under valget til nasjonalforsamlingen lørdag. Med et oppmøte på rundt 60 prosent ligger Pakistan omtrent på høyde med europeiske land der stemmegivningen ikke er forbundet med noen som helst risiko. Ved det norske fylkestingsvalget i 2011 var fremmøtet for eksempel 59,9 prosent.
Også opptakten til dette pakistanske valget var preget av terrorhandlinger, og volden fortsatte på selve valgdagen. Likevel lot ikke velgerne seg skremme bort. Det gir spesielt grunn til optimisme at så mange unge mennesker og kvinner var fast bestemt på at de ville bruke sine demokratiske rettigheter.
VALGETS VINNER er Nawaz Sharif fra partiet Pakistans muslimske liga (PML). Han var også statsminister to ganger på 1990-tallet. Hans regjeringstid tok slutt med et militærkupp under ledelse av general Pervez Musharraf i 1999.
Når Sharif nå kommer tilbake til makten, skyldes det i stor grad velgernes misnøye med innsatsen som arvtagerne etter Benazir Bhutto i Pakistans folkeparti (PPP) og deres samarbeidspartnere har gjort i regjeringskontorene.
Sharif hadde et klart budskap som han hamret inn i valgkampen: Pakistan trenger økonomisk vekst og ny virksomhet, men det vil aldri skje så lenge landet lammes av strømbrudd og et generelt forfall i all infrastruktur. Sharifs store valgløfte var å få det pakistanske samfunnet til å fungere.
Et lignende ønske om en modernisering ligger bak oppslutningen om Imran Khan, som i løpet av få år har bygget opp sitt parti, Bevegelsen for rettferdighet, til å bli et av Pakistans største.
VALGLØFTER er én ting, den politiske hverdagen er noe annet. Realiteten for enhver pakistansk statsminister – Sharif inkludert – er at myndighetene ikke har full kontroll over landets territorium. Pakistan har i årevis vært en gjenganger blant landene som risikerer å havne på listen over verdens havarerte stater.
Taliban og andre ekstremister har vist at de er i stand til å spre død og ødeleggelse ikke bare i de urolige grensestrøkene mot Afghanistan, men også i Pakistans store befolkningssentre.
NAWAZ SHARIF vil bli stilt på en hard prøve når det gjelder forholdet til de religiøse ekstremistene. Han er meget forsiktig med å kritisere Taliban direkte. Det kan kanskje være taktisk klokt, men han har ikke råd til å virke unnfallende. Hvis han bruker sin troverdighet blant konservative muslimer på en riktig måte, kan han likevel gi et viktig bidrag til å isolere de mest voldelige og ytterliggående kreftene.
Sharifs håndtering av denne brennbare materien vil bli avgjørende både for hans forhold til de militære og til USA. Fallhøyden er stor, men Sharif er kjent for å være en pragmatiker. Tross alt har den påtroppende statsministeren overlevd i pakistansk politikk i flere tiår.
