Røde Kors holdt appell for støtte til Pakistan under farvelturnéen til a-ha

nyheter

Av: Aamir J. Sheikh

Børge Brende, Generalsekretær i Røde Kors holdt tale for støtte til flomofrene i Pakistan under favelturneen til A-ha konsert den, 21. august med fullsatt Ullevål stadion (30. 000 mennesker).

– Jeg kom hjem tilbake fra Pakistan etter 1 uke og situasjonen i Pakistan er veldig kritisk og hver 1 krone av billett inntekter som dere har gitt vil gå til flomofrene i Pakistan, sa Brende.

Børge Brend appellerte til alle som var tilsted under konserten om å gi sitt bidrag  til Pakistan via Røde Kors børsebærer eller ved å ringe inn via mobil givertlf.: 820 44 001.

Takk til A-ha og Morten Harket for støtten de gir til flomofrene i Pakistan

A-ha Norges største band noensinne er midtveis i sitt ni måneder lange farvelturné. Det hele startet med en hysterirunde i Argentina og deler av Sør-Amerika i begynnelsen av mars, fortsatte til blant annet USA for første gang på mange, mange år i mai, og inntok stadion-Norge på Ullevaal lørdag kveld.

Rammen rundt – landets hovedarena for de store opplevelser – var den aller beste. En gigantisk scene, med videoskjermer formet som et hjerte. Og meget god lyd, allerede fra tidlig i konserten.

Første rykk kom med den nyere låten ”Bandstand”, som igjen satt fabelaktig i liveversjon. Deretter i en sterk versjon av balladen ”Crying in the rain”, som smeltet folk lik mye som den varmet.

Og derfra og inn var det fullt trøkk. Konsertens hoveddel ble avsluttet med kvartetten ”Forever not yours”, ”Summer moved on”, ”I’ve been losing you” og ”Foot of the mountain”. Plutselig sang Morten Harket med akkurat så sterk stemme som alle ønsker seg, mens volum og show ble av virkelig stadionklasse.

Dessuten ligger det en imponerende melodiøsitet i disse i hovedsak nyere låtene, som klarer å få en fullstappet stadion til å ta helt av. For a-ha, som alltid har hevdet sin gjennomgående popseriøsitet gjennom alle år, må det oppleves som en stor seier.

At ”Take on me” til slutt truer med å rive ned betongen, blir dermed en opplagt påminnelse om hvorfor de fikk muligheten. Uten den, ingenting.